Hestejente

En stor del av min identitet er å drive med hester! Og siden jeg var sju år gammel har hester vært en del av hverdagen. Året rundt, uansett vær, syk eller ikke syk. Dette er virkelig ikke en sport for pyser!

Da jeg gikk på ungdomsskolen hadde vi egen stall med to ponnier hver, jeg skulle gå idrettslinja i Trondheim, vi eide inntil seks hester på én gang som ble flyttet fra Stjørdal til Bratsberg og etterhvert Sverige og Danmark. Jeg skulle flytte til utlandet for å ri, det var hele pakka rett og slett- hest 24/7!

Så hester er noe jeg kan, og forstår meg på. Et blikk eller en bevegelse fra dem er nok til at jeg vet hva de tenker. Jeg vet hvordan jeg håndterer hingster kontra føll og sinte hopper. Slik blir det når man bruker tusenvis av timer på noe!

Jeg hadde en pause fra hest fra jeg var 16 til jeg var 21 år. Og snart fem år har gått siden jeg gradvis begynte på igjen. Det begynte med at jeg hoppet noen hinder på Piet i september 2011, og oktober samme år deltok vi på stevne. Bildet i svarthvitt over er fra vår første sprangtrening sammen. Motivasjonen var på topp! Jeg fotograferte så og si alt av ridning i ridehallen, hele familien var veldig hestefokuserte. Vi drømte igjen om egen stall, tohesters lastebil og unghester som kunne ta over for Piet og Waldek når den tid kom.

I løpet av disse fem årene tok jeg en bachelorgrad. Quintendo ble kjøpt på auksjon på Zangersheide høsten 2011, og var tiltenkt Tina. Equality ble kjøpt året etter, men ble etterhvert solgt. Jeg begynte å jobbe som sykepleier, hele tiden i vikariat, med nye jobber av og til flere ganger i året. Todelt turnus, så nattevakt. På fritiden hadde jeg én eller to spranghester i full trening, eller et forsøk på det iallefall… Jeg red inn Quintendo på Skarset i alt mulig vær før og etter jobb. Og ja, det var slitsomt! Lange dager ute i kulde og mørke med lite energi og motivasjon. Jeg flyttet etterhvert hestene nærmere hjemmet, kanskje ville det avlaste nok til at det føltes bedre. Og det gjorde ting lettere, men ikke lett nok. Jeg var fortsatt sliten. Jeg kunne ha fri fra jobb i flere dager uten å føle at jeg hadde hatt fri.

Så ble det til at jeg måtte selge en av hestene. For det koster å mye ha hest! Ikke bare penger, men også tid. Konstant dårlig samvittighet over at hestene ikke ble ridd nok gnaget i meg hver dag. Valget falt til slutt på å selge Piet, da jeg kjente at jeg nødig ville stå i en situasjon der jeg måtte selge ham som pensjonist. Det var et tøft valg, men jeg angrer ikke.

Vikariaet mitt på sykehuset gikk ut, og jeg var igjen motivert for å satse for fullt på hest. Nå hadde jeg jo bare én hest, ung og med potensiale. Og plutselig befant jeg meg i en situasjon der jeg satt i en sponset Volvo i Skåne med Alexander Zetterman, og fikk innvilget stallplass til Quintendo på Springfield Farm i Sverige. Men det kjentes ikke rett av flere årsaker. Så jeg måtte takke pent nei til jobb og hestelivet der og dro hjem igjen. Jeg hadde nok aldri gjort det om jeg var 18 år gammel, men jeg har ikke angret et sekund. Det livet var ikke for meg, ikke nå iallefall.

Om noen uker går jeg ut i nok en ny jobb, denne gangen 100% stilling på et omsorgssenter i todelt turnus. Og i en tid der mange er arbeidsløse kjennes det luksuriøst ut å kunne puste ut som fast ansatt for første gang! Men jeg har også gruet meg litt, fordi jeg vet hvor krevende en slik jobb kan være. Kombinert med hest, venner og kjæreste vet jeg at dagene rett og slett vil bli slitsomme. Så enn hvor mye jeg oppriktig elsker å holde på med hester, så kjenner jeg at det blir for mye for meg. Jeg har null motivasjon, det er lite ridning og dermed lite fremgang. Jeg vet akkurat hvilke øvelser jeg bør ri og hvordan ukene bør legges opp. Men det frister ikke engang å hoppe! Jeg er tom, så noe må gjøres. Slik vil jeg ikke ha det. Derfor reiser Quintendo til Trondheimsområdet om noen uker, der han skal trenes i tre måneder i første omgang. Så får jeg bare kjenne på om det føles rett å ta ham tilbake, eller faktisk selge ham. Det å unne seg hjelp føles helt rart! Men jeg synes det er et fornuftig valg for både hest og rytter.

Det føles veldig sårt å eventuelt skulle gi seg, og kun ri på andres hester. Jeg liker jo Quintendo utrolig godt. Men han krever mye trening, tid og motivasjon, som jeg ikke har nå. Jeg er til og med helt mett av å se «alle andre» legge ut filmer og bilder av hester på sosiale medier, for jeg klarer ikke å la være å sammenligne meg med dem. En følelse av mislykkethet og at jeg har tatt meg vann over hodet er ikke kjekt.

Disse tre månedene skal tilbringes i tenkeboksen, og jeg håper jeg finner en løsning på alt til slutt.

 

 

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s